Hei på deg & dere!
Her er litt om hvordan prosessen fra booking til ferdige bilder er hos meg :)

Jeg husker månedene før vårt eget bryllup i fjor, da vi satt og planla. Vi tittet etter leverandører, bestilte blomster, telt og musikk. Og vi fant ut at jo mer informasjon som ligger tilgjengelig, jo bedre. Og jo mer man vet om hvordan ting fungerer, jo tryggere føler man seg. Og det er nøkkelordet når det gjelder bryllup: trygghet.

Alt skal jo foregå på én eneste dag, og man vil gjerne sikre seg så godt som overhodet mulig på alle fronter. At alle man bestiller er profesjonelle, at de er til å stole på, at de holder det de lover, og utfører det de skal utføre. Det er iallefall min og vår erfaring fra planleggingsfasen i fjor.

Vi opplevde, fra førstehåndsperspektiv, hvor viktig det er å føle seg ivaretatt. At man blir tatt hånd om, som brudepar og som kunder. Et bryllup handler om brudeparet, gjestene og dagen deres. Ikke om leverandøren. Derfor er det viktig at de profesjonelle tjenesteyterne virkelig bryr seg om brudeparet, og setter seg inn i deres spesielle dag, hvem de er, deres historie, stil og planer.

Kundebehandling, service, pålitelighet og trygghet er noe jeg alltid har vært veldig opptatt av. Og nå, etter å ha opplevd det selv, fra den andre siden av kameraet, har jeg fått viktigheten av dette bekreftet i praksis.

Derfor vil jeg å gjøre alt jeg kan for å trygge mine kommende, og potensielle nye brudepar, ved å tilgjengeliggjøre så mye info som mulig. Så her kommer litt om prosessen fra start til slutt.

Hilsen Henrik :)

Slik fungerer prosessen fra forespørsel til ferdige bilder hos Henrik Beckheim:

1. Dere vil gjerne si hei, og sender epost, bruker kontaktskjemaet eller ringer til meg :)
Kanskje har dere datoen fastsatt allerede, og lurer på om jeg er ledig, litt prisinfo, kanskje er dere klare til å booke, eller bare vil prate litt.
Uansett hva dere ønsker er jeg bare glad for å prate med dere, og være til hjelp. Hvis dere ikke har dato eller lokale bestemt enda,
vil jeg også være til hjelp. Kanskje er jeg ledig på en av datoene dere vurderer, og muligens kan jeg anbefale dere noen gode lokaler!

2. Etter å ha pratet med meg, vurdert hvilken pakke dere ønsker, og gjerne vil booke:
Jeg holder da straks av datoen, og sender faktura på reservasjonsgebyret, slik at dere får booket datoen med en gang.
Deretter sender jeg også en digital kontrakt, slik at vi har alt avtalt, skriftlig og signert. For deres trygghet.

3. Vi møtes for å bli kjent og prate mer om bryllupet deres :) Dette gleder jeg meg alltid til; det er en av de beste delene av jobben min!
Så mange nye mennesker jeg har fått gleden av å bli kjent med! Møtet kan vi ta når det er mest praktisk for dere. Hvis dere bor langt utenfor Oslo-området så kanskje dere kommer til å reise hit en gang før bryllupet? Da kan vi sikkert finne en løsning på å møtes da. Vi kan møtes et år før, eller en måned før bryllupet. Det som passer dere best.

4. Vi holder kontakten, og lurer dere på noe som helst, selv den minste lille ting, er det bare å ringe meg. Ingen spørsmål er for små eller for store. På møtet har jeg allerede skrevet opp det meste av tidspunkter, adresser og ting for bryllupsdagen. Og hvis det er noen forandringer i planene så er det bare å si ifra. Jeg er veldig fleksibel, tar ting på sparket, og tilpasser meg dagen deres.

5. På bryllupsdagen er jeg diskrét, holder meg i bakgrunnen og dokumenterer dagen. Det største komplimentet jeg får, er når folk forteller at de ikke la merke til meg i det hele tatt. Jeg bare smyger rundt, som en liten ninja. hehe. Jeg ønsker å være minst mulig i veien, og fotograferer situasjoner slik de naturlig utspiller seg. Jeg dirigerer ikke, og poserer ikke. Istedet fotograferer jeg.

6. Noen dager etter bryllupsdagen, kanskje er dere på bryllupsreise, eller koser dere hjemme, vil det tikke inn en epost fra meg. Pling. Da kommer det noen smakebiter på bildene deres :) Jeg husker selv hvor koselig det var å titte på bryllupsbilder imens vi var på honeymoon i Italia i fjor. Det behøver ikke  være så mange, men bare noen få.

7. Redigeringen er i gang, og deretter bildebehandlingen. Det er en stor prosess, og det tar normalt ca. 10 uker fra bryllupsdagen til absolutt alle bildene er klare. Da får dere dem i posten, levert på en DVD, med alle bruksrettigheter til å bruke/printe/bestille bildene selv, fra hvor enn dere ønsker. De er også i full størrelse, uten noen form for vannmerke, i høyeste kvalitet, naturlig fargekorrigerte og klare til bruk.

8. Kanskje skal dere ha et album også. I så fall går vi igang med layout og design. Avhengig av hvilken pakke dere velger, er det mulig å få dette inkludert. Eller dere lager album selv, med bildene dere har fått på DVD-en deres. Det velger dere helt selv. Uansett så setter jeg (allerede nå, til dere som leser dette og vil ha meg som fotograf) kjempestor pris på at dere valgte meg som bryllupsfotografen deres!
Kanskje møtes vi igjen en gang også :)

Talen ligger klar på bordet. Eller, egentlig under tallerkenen min. Jeg har gjemt den der nemlig. Så hun ikke skal se den.
Hun. Som er hovedpersonen. I talen, såvel som i livet mitt. Merker at jeg har litt rastløse ben.
Fomler litt med servietten. Det er mange kjente ansikter rundt meg, og jeg er i midten.

Snart skal alle titte på meg, høre på ordene mine. Lurer på om de kommer til å se hvor nervøs jeg er.

Mørkt brunt, mykt, og pyntet med en lyserosa peon. Sateng, tyll og blonder. Et infløkt mesterverk av naturhvite teksturer. Hun sitter ved min venstre side. Holder hånden min. Alle årene våre sammen. Nå sitter vi her. Vi to, ved vårt egne lille runde bort i midten av det koselige hvite teltet vårt, med silke i taket.
Det er en varm og vakker sommerkveld her ute på Tjøme. Det dufter av blomster, grill og rødvin. Og det er min tur…

***

Å holde tale er skummelt, synes jeg. Som reportasjefotograf er instinktet mitt å være i bakgrunnen. Å netopp ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, og definitivt ikke være midtpunktet. Slik er jeg både med og uten kamera. Så da jeg skulle forberede meg til talen min i vårt eget bryllup den 25. juni 2011, var jeg en smule nervøs. Ikke nok med at alle ser på en, og at man plutselig er midtpunkt. Det er bryllup og det er ikke mindre enn ditt livs kjærlighet du taler til.

Så derfor, til deg som er i samme situasjon nå, som jeg var da.. Fra en brudgom til en annen..
Jeg vil gjerne hjelpe deg litt på veien, med noen gode tale-tips som jeg fikk fra mine gode venner.
De fungerte veldig bra, og var til stor hjelp for meg. Forhåpentligvis kan de være til hjelp for deg også.

***

Mine bryllupstale-tips, fra da jeg selv var brudgom den 25. juni 2011:

1. Skriv en tale for å holde den. Ikke for å lese den.
Skriv ned de viktigste punktene. Det du ønsker å si, kort sagt. Deretter skriver du hele talen, ordrett. Gå igjennom den hundre ganger, til absolutt alt sitter. Kast arkene. Lag talekort, med ett punkt for hvert kort. F.eks familie på ett. Gjester på det andre. Din kjære på det tredje..osv.. (Husk et par stikkord for det du skal si under hvert emne..) Når du står der vil du huske hva du skal si – istedet for å måtte lese deg frem til det.

2. Det er dere to det handler om.
Selvfølgelig må du takke gjester, familie, foreldre, forlovere etc.. Men etter dette kan du bare dimme ned lysene på alle andre. Forestill deg at det bare er du og din kjære i rommet. Denne dagen handler om dere, og ordene dine er til henne.

3. Vær deg selv.
Vi vet jo at det knyttes litt forventninger til brudgommens tale. Derfor er det lett å gå litt over styr, og ta litt av. Men ikke forsøk å skrive den perfekte og mest romantiske kjærlighetstalen. Den behøver ikke være perfekt. Det behøver bare å være deg.

4. Oppbygning og komposisjon.
Du behøver ikke fokusere altfor mye på dette, men å gi det en liten tanke er lurt. Som alt annet innen tekst, litteratur, poesi og musikk – oppbygning er viktig. Ikke av teoretiske grunner, men for å effektivt overlevere det budskapet du har. Tenk innledning (ønske velkommen..takke..), en hoveddel (hvordan dere møttes…historien deres…), et klimaks (prate direkte til henne…), og til slutt en avslutning (fremtiden…) Dette er kun eksempler, gjør det på din egen måte.

 5. Følelser er lov.
Både i teksten din, og i fremførelsen din. Mange har som mål å ‘ikke begynne å gråte’. Hvorfor ikke? Det er bryllupet ditt, du åpner hjertet ditt og prater direkte til den du elsker, på en av de viktigste dagene i ditt liv. Jeg tror de fleste vil skjønne at det er gledestårer. Og, selv om oppbygningen er viktig – la følelsene være det aller viktigste. Ikke logikk og saklighet. Du behøver ikke powerpoint.

6. Nyt øyeblikket.
Hvis du er som meg, og synes at det er skummelt å stå opp foran mange mennesker og prate, så forsøk dette allikevel. Istedet for å tenke på hvor skummelt det er, prøv å istedet fokusere på dette utrolig sjeldne øyeblikket. Det kommer absolutt aldri igjen. Det er her og nå. Prøv å ta det inn, sett pris på situasjon, se på de rundt deg, og vær takknemlig for alle de gode menneskene du har i livet ditt. Som har reist og samlet seg rundt dere, på den flotte dagen deres.

7. Der og da.
Vær tilstede. Din eneste oppgave er å fortelle det du har å si, til de du vil si det til. Hvis du gjør slik som i punkt 1, så behøver du heller ikke masse papirer foran deg.

8. Ikke prøv å være morsom.
Jeg trålte nettet for taletips før jeg skulle skrive min egen. En urovekkende stor andel skribenter vil gjerne anbefale deg å ‘komme med en vits’ for å ‘løse opp stemningen’, eller legge inn morsomheter underveis for å holde på publikumet. Ikke gjør det. Er du profesjonell komiker, greit, men hvis ikke – styr unna. Ha respekt for ditt publikum. Hvis du er en morsom person, så blir det uansett morsomt – hvis du lar det komme naturlig, der og da. Og hvis du ikke er en morsom person, hvorfor prøve så hardt å være morsom på en dag som denne, i en tale som handler om kjærlighet? Senk skuldrene, folk aksepterer deg som du er.

9. Syv minutter.
Det er vitenskapelig bevist at folk klarer å fokusere på en tale i inntil ca. syv minutter. Ikke lenger. Si det du har på hjertet. Du behøver ikke ta med absolutt alt. Less is more.

10. Pust.
Husk å puste. Både for å holde deg oppreist og ikke besvime, men også for å ta pauser. Ofte er det viktigste i en tale det som ikke blir sagt. Stillheten blir en viktig kontrast til de viktige ordene du leverer fra deg.

Lykke til!    PS: Hvis du trenger litt flere tips, bare send meg en mail! Kanskje jeg kan være til hjelp :)

Det er gått 7 dager. Jeg har aldri før sett på nyheter så lenge av gangen. Men uansett hvor mye jeg ser, hører og leser om forrige fredag, kan jeg fortsatt ikke forstå det. Jeg klarer ikke begripe hva som faktisk har skjedd. Alle bildene er der. Alt foreligger i tekst, video og lyd. Men det er for grusomt for fatteevnen.

Ondskapen i det hele er så uhyrlig stor, så voldsom, og så umenneskelig. Monsteret ønsket ikke kun å drepe sine uskyldige ofre, han ville at de skulle lide. Ungdommer – som ikke hadde gjort noen fortred, og som var på en demokratisk, politisk sommerleir. De ville lære seg mer om politikk, den mest fredfulle og konstruktive måten å bygge samfunnet vårt på. De ville han tilintetgjøre for å underbygge sine syke ideer.

Redselen, frykten og den hjerteskjærende desperasjonen deres. Skrikene, fra de sårede som ble dratt i land på Utvika, transenderte tv-skjermen. Jeg tror de rørte noe veldig dypt i oss alle. Det er sånne skrik som du kun hører når et menneske er livredd, i sjokk, og i en tilstand av total desperasjon. Jeg følte at jeg ville være der med dem, og gjøre noe for dem. Hva som helst, bare noe. Og den følelsen har jeg frem til den dag i dag, jeg vil ikke slutte å lese om det, og være opptatt av det, jeg vil ikke forlate dem.

Kjærligheten har skylt inn over landet vårt. Et hav av varme og medmenneskelighet. Bare den kan fylle igjen den endeløse tomheten og kulden, som kun et slikt enormt hat kan etterlate seg. Jeg synes det er helt utrolig hvordan Norge har reagert. Hvordan vi nå står sammen mot ondskapen, istedet for å bli fulle av hat selv og rope etter hevn. Hat avler hat, men vi har istedet valgt det eneste som kan bekjempe den.

Jeg gikk nedover Karl Johan på tirsdag. Det var et fantastisk skue som møtte meg. Blomster overalt. På politibiler, i hendene på tjenestemenn, i munnen på løvene foran stortinget, på gjerdene foran regjeringskvartalet, i hendene på barn, voksne og eldre overalt så langt øyet kunne se. Og blomsterhavet foran domkirken var ikke annet enn utrolig. Det var som et bevis på hvilken retning Norge ønsker å ta.

Men i tillegg til alle de fysiske tingene, blomstene og menneskene, var det noe nytt jeg merket. Det var noe annet i luften. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et helt nytt samhold. En ny medmenneskelighet – det var til å ta og føle på. Jeg tenkte at Norge ikke er et så aller verst sted å bo. Og der og da følte jeg noe som ikke har skjedd så ofte – jeg følte at jeg var stolt av å være Norsk.

Jeg håper virkelig at dette samholdet vil vare, og at vi nå har et forandret, et nytt og et varmere Norge. Et sted der vi tar enda bedre vare på hverandre, hvor vi tenker godt om mennesker til evt. det motsatte er bevist, hvor vi respekterer hverandres ulikheter, og har mer toleranse for forskjeller, hvor vi kan se på mangfold som en verden av muligheter, og hvor vi vil fortsette å velge kjærlighet over hat. Det er det minste vi kan gjøre for å hedre de drepte, den 22. juli 2011. Mine tanker går hver eneste dag til alle ofrene, alle de skadde og traumatiserte, og til alle de pårørende. Jeg håper de har gode mennesker ved sin side.

 Dette kjempefine håndtegnede bildet er laget av Synnøves Lille Maison, og er lånt med tillatelse.

Det er mange som skriver til meg og forteller om sin livsstuasjon. De forteller at de har utdannelse, og god jobb, men at det de gjør ikke gjør dem lykkelige. De vil mye heller bruke sin kunstneriske side, gjøre noe de opplever som meningsfylt og personlig givende.

Opp igjennom årene har jeg mottatt et titalls flotte eposter fra bl.a. studenter, økonomer, arbeidsledige, leger, advokater og butikkmedarbeidere.
De har lyst å gjøre noe annet. De vil følge drømmen sin, og ettersom de kontakter meg, så pleier denne drømmen å være fotografyrket.

Prøv. Ikke vær redd for å feile. La det å gjøre feil være et nødvendig steg på veien mot noe som er riktig for deg. Du har ett liv (som vi vet om iallefall), bruk det på noe du finner mening med. Gi alt, og sats for fullt. Kanskje det fungerer, kanskje ikke. Men da har du iallefall prøvd.
Livet er altfor kort til ikke å forsøke.

Om det tilfeldigvis er fotografyrket som er den virkelig store drømmen din, og du trenger litt hjelp – send meg en mail, så skal jeg forsøke å hjelpe deg. Og uansett hvilket yrke du drømmer om å bytte til, så er det én bok du må lese, og det er Poke the box. Jeg heier på deg! NB: Husk at det er et maraton, ikke en sprint. Og selv om veien virker lang (derav det symbolske bildet nedenfor), så går det alltid oppover i motbakke.

Du kan klare det :)

Et spørsmål som dukker opp i min innboks minst en gang i uken, handler om hvordan jeg går frem for å fotografere ubemerket. Det er muligens det oftest stilte spørsmålet jeg får, og derfor tenkte jeg det kunne være på sin plass med et lite innlegg om akkurat det. Som alltid er det jeg skriver ikke noen fasit, men det er min erfaring – og hva som fungererer for meg. Det er ikke sikkert det vil fungere på nøyaktig samme måte for deg, men jeg håper uansett at du kan dra nytte av det jeg skriver, og tilpasse det og bruke det på din helt egen måte, med din egen stil. Det hadde vært tøft ;)

For meg er det ikke noe alternativ; det har alltid falt meg mest naturlig å ta bilder av mennesker når de er i sitt eget element, og i sin egen sone. Når jeg fotografer folk så handler bildet like mye om omgivelsene personen er i, som kun personen selv. Dersom jeg forstyrrer, eller påvirker denne situasjonen så blir det, iallefall for meg, ikke et naturlig bilde lenger. Men man behøver ikke være helt ‘usynlig’ for å ta ubemerkede bilder. Man kan muligens sammenlikne dette med naturfotografer – dersom de rolig beveger seg inn i et område med løver eller ulver, er det ingen fordel å være helt usynlig. Da ville de blitt angrepet med en gang de lager en lyd og plutselig gjør seg til kjenne. Nøkkelen er å bli akseptert av situasjonen, og personene i den. Å bli så ‘vanlig’ og ‘godkjent’ at du til slutt går i ett med tapeten.

En stor del av dette handler om kroppsspråk. Du vil antakelig virke mye mer suspekt om du står på lang avstand og knipser (hvis folk ikke allerede vet hvem du er), enn om du går rundt blant folk med et smil og avslappet holdning. På denne måten viser du at du tilhører situasjonen og gjør deg selv ‘akseptert’. Når du er i et bryllup og naturlig nok ikke har anledning til å prate med alle gjestene, og gjøre dem trygg på deg, så må du kommunisere dette på en annen måte. Du må la dem lytte til deg med øynene. Ved å være bevisst på kroppsspråket ditt, og være klar over hva du signaliserer, kan du ta bilder uten at folk enser deg. Det handler ikke nødvendigvis om at de ikke skal legge merke til deg. Snarere tvert imot; at de istedet nettopp legger merke til deg, aksepterer deg, og ikke lenger tenker over at du er der og fotograferer. Du blir en naturlig del av bryllupet.

Her er en kort liste over tre viktige ting å tenke på for å fotografere mennesker i et bryllup, uten at de tenker over det:

1. Kroppsspråk. Ha en avslappet holdning, senkede skuldre, åpne armer og hender og en positiv fremtoning. Smil, og se folk i øynene og vis at du er en del av dagen. Gjør deg til kjenne, og vis tydelig at du er fotograf, og er der for å forevige bryllupsdagen. Folk vil selvfølgelig legge merke til deg, men de vil samtidig også akseptere deg, bli trygg på hvilken rolle du har, og etterhvert ‘glemme deg’.

2. Gå i ett med omgivelsene. Forsøk å passe inn så mye som mulig ved å kle deg som gjestene. Jeg bruker alltid svart dress og slips for å blende inn, og for å vise min respekt overfor bryllupsdagen og brudeparet. Jeg synes det er så trist å se fotografer som går i olabukse og slitte hverdagsklær i bryllup. Et bryllup er høytidelig, og hvordan du kler deg viser hvor mye du bryr deg om netopp dette.

3. Visualiser det hele fra gjestenes synsvinkel. Hva skal til for at du blir en figur som de ikke behøver å tenke så mye på? Lær deg bryllupsdagens rytme, og forsøk å forutse situasjonene. Hvis du allerede antar hva som kommer til å skje, kan du være der og ta bildet, uten å måtte løpe og stresse, og tiltrekke deg masse oppmerksomhet på veien. Forsøk å hele tiden gå rolig, lett og stille, og ikke gjør raske bevegelser.
Kort sagt: Vær et minst mulig forstyrrende element, og mest mulig positivt bidrag til dagen.

Jeg leser mange bøker. Eller, det vil si, lytter til mange bøker. Jeg foretrekker av en eller annen grunn lydbøker over papirbøker. Det blir liksom mer som et foredrag; en mer naturlig måte å lære på, enn å stirre på masse små bokstaver av blekk. Men, hver sin smak. Jo, det jeg vil si er at bøker er viktig om du er interessert i å lære. Internett, blogger, twitter, fjes og tumblr og alt dette her er rask kommunikasjon og rask kunnskap. Det er jo vel og bra, og har definitivt sine fordeler. Men bøker er som en god gammeldags restaurant i motsetning til fastfood. Solid, stabil og sakte kunnskap, som varer. Det kreves enn viss forventet levetid på kunnskapen for å rettferdiggjøre å faktisk trykke den. Tror jeg.

De tre boktipsene jeg vil komme med her gjelder naturlig nok sjangeren fotografering og det å være fotograf. Jeg kan jo godt anbefale romaner og påskekrim også, denne her er forøvrig en av mine favoritter, men på det området finnes det veldig mange mer kvalifiserte enn meg. Ok, her er bøkene:

1. Inspirasjonsbok: Henri Cartier-Bresson, The Man, The Image & The World: A Retrospective

Henri Cartier-Bresson er en fotograf i en klasse for seg selv. Han har et unikt blikk på verden, en stil i en optimal blanding av surrealisme og realisme, og det lille ekstra. Det er han som gjorde at jeg ble helt oppslukt av fotografering og spesielt sjangeren reportasje. Han fanger menneskene slik de er, men samtidig med sitt synspunkt; han setter sine egne små kommentar på verden med kameraet sitt. Helt fantastisk. Det er mange som har prøvd å sette ord på hva som gjør ham så bra, men jeg tror ikke at det finnes ord for slikt.

2. Fototeknikk: Kenneth Kobre, Photojournalism: The Professionals’ Approach

Jeg har ikke så veldig mange teknikkbøker å anbefale, men denne er et unntak. Spesielt siden den ikke bare har tunnelsyn på selve kameraet og ren fototeknikk, men fordi den handler mer om hva du fotograferer og hvordan. I en større sammenheng – der hvor etikk, helhet, hensikt og mening spiller inn. Fotobøker hvor selve kameraet står i sentrum er jo vel og bra når du er helt nybegynner, men man må bokstavelig talt ‘løfte blikket’ og fokusere på hva man tar bilder av, og ikke bare se seg på blind på ren kamerateknikk, raw og jpeg, linser og minnekort. Kameraet er bare et verktøy, en pensel i et maleskrin. Denne boken er forøvrig pensum på fotojournalistikk på HiO. Med god grunn.

3. Business: Stephen R. Covey, The 7 Habits of Highly Effective People

Dette er ikke en cheesy selvhjelpsbok for å bli mer effektiv på jobben. Selv om det kanskje høres sånn ut på tittelen. Covey burde egentlig satt en litt annen tittel på denne boken synes jeg, for den kan lett mistolkes. Tvert imot er dette en veldig viktig bok for alle som vil drive bedrift, og for alle som vil gjøre noe i det hele tatt. Den tar for seg syv viktige punkter på hvordan vi kan leve bedre. Rett og slett. Den handler om hvordan verdier, basert på prinsipper er viktigere enn populære sosiale koder – uansett tidsalder. Om hvordan vinn+vinn situasjoner skaper synergi og økt verdi for begge parter. Den forteller hvordan du lettere kan prioritere det som er viktig for deg i hverdagen din, slik at du aldri lar uviktige ting komme foran de viktige tingene i livet ditt. Det er en meget god bok som jeg vil anbefale alle å lese.

Siden alle innlegg er morsommere med et bilde til, så tenkte jeg hvorfor ikke vise frem hvor flink jeg er til å dekorere. For det er jeg veldig flink til. Jeg kjører art nouveau shabby-daddy chic og pynter ofte med nøtter, blader og dachser. hehe. Og jo, happy halloween :)

For et par uker siden ble jeg intervjuet av avisen Vårt Land som skulle lage en artikkel om bryllupsfotojournalistikk! Dette var til et eget bryllupsbilag som de skulle ha med i avisen sin en lørdag. Jeg vet ikke hvorfor de valgte akkurat meg, det er jo så utrolig mange flinke bryllupsfotografer der ute! Men det var ordentlig gøy å være med, og så tenkte jeg at det kunne være fint å dele svarene mine med dere her, i tilfelle dere kan få noe ut av det! Det hadde jo vært kjempefint! Det ble ikke plass til så mye tekst i avisen, det ble mest bilder, så her kommer intervjuet slik det fant sted i sin opprinnelige form.

Jeg er egentlig ganske så sjenert, og jeg er langt fra den som snakker mest. Og jeg tør sjelden å prate i, eller enda verre, foran store grupper mennesker. Så det føles egentlig skummelt å prate så mye om hva jeg selv synes og tenker, i et intervju eller selv på min egen blogg. Jeg er redd for å bli oppfattet som selvopptatt og som bedreviter, når så mye handler om meg og hva jeg sier. Men dette er kun mine tanker, og min måte å se ting på, og veldig langt ifra noen som helst fasit! Jeg håper dere får noe ut av å lese det!

1.  Hva er bryllupsfotojournalistikk? Hvordan skiller det seg fra tradisjonelle bryllupsbilder?

Bryllupsfotojournalistikk er kort sagt fotografering av bryllup på en fotojournalistisk måte. Rett og slett å dokumentere virkeligheten. Det handler om å diskré fange avgjørende øyeblikk og situasjonener, uten å påvirke eller forstyrre brudeparet og gjestene. Du er fluen på veggen; tilstede, men uten å være påtrengende. Det dreier seg om å bruke lyset, timing, komposisjon og erfaring, til å fotografisk skildre følelser, stemninger og hendelser på en måte som bevarer minnene for brudeparet.

Det skiller seg fra tradisjonell bryllupsfotografering ved at det handler om å dokumentere, ikke arrangere og posere. Det aller viktigste er å fotografere bryllupsdagen slik den naturlig utspiller seg, ikke slik en fotograf evt. ser for seg at den skal eller bør være. Jeg vil f.eks aldri forstyrre et brudepar midt i brudevalsen for å be dem ‘smile til fotografen’. For meg handler det om å ha den største respekt for brudeparet og deres bryllupsdag – det er de og dagen deres som er i sentrum.

2.  Hvor kommer dette begrepet fra?

Begrepet oppstod for rundt 20 år siden, da den amerikanske bryllupsfotografen Denis Reggie bestemte seg for at han var lei av å være den som avbryter bryllupsdagens naturlige gang, for å ta poserte bilder av brudeparet. Han ville heller la dem være seg selv, og istedet fange dem, familien og gjestene i upåvirkede situasjoner gjennom hele dagen. Han lot bildene fortelle en historie, og dokumenterte bryllupet som en journalistisk fotoreportasje.

3.  Hvor vanlig er det i Norge?

Det blir mer og mer vanlig i Norge, og bryllupsfotojournalistikk går nå under flere populære betegnelser. F.eks heldagsfotografering, bryllupsreportasje, reportasjefotografering av bryllup etc…Jeg merker at veldig mange brudepar og også fotografer er interessert i naturlig, diskré og upåvirket bryllupsfotografering, så dette vil bare øke fremover. I USA er bryllupsfotojournalistikk omtrent blitt synonymt med bryllupsfotografering.

4.  Hvorfor gjøres det?

Jeg tror årsaken til at brudepar er interessert i denne typen fotografering er fordi det er ekte og autentisk. De behøver ikke bli dirigert rundt av en fotograf, og de behøver ikke tenke på at de blir tatt bilder av – ettersom de ikke merker det. Brudeparet vil heller bare kose seg med den store dagen sin, og nyte hvert eneste øyeblikk uten å bli forstyrret. Etterpå har de bilder av øyeblikkene og hendelsene slik de husker dem. I tillegg vil de også få bilder av situasjoner som de ikke var en del av, som de da får oppleve etter bryllupet. Jeg får ofte høre fra brudeparene at bryllupsdagen gikk så utrolig fort, og at de er så utrolig glade for å ha så mange øyeblikk og minner bevart på bilder!

5.  Hvordan jobber du?

Ettersom jeg har bakgrunn som fotojournalist jobber jeg på samme måte under bryllupsdagen. Jeg ser på det hele som en veldig spesiell dag, som det er min oppgave å dokumentere og forevige som en stor fotoreportasje. Jeg begynner vanligvis under forberedelsene, hvor jeg forsøker å fange spenningen og atmosfæren før selve seremonien. Dette er en så flott del av bryllupsdagen å fotografere; det skjer så mye, forventningene er store og stemningen er til å ta og føle på. Det gir også en god innledning til det mest høytidelige – vielsen og seremonien.

I kirken er det særs viktig å være respektfull, rolig og andektig. Det er veldig spesielle øyeblikk og hendelser som finner sted der, og jeg forsøker alltid å være så usynlig som mulig, samtidig som jeg beveger meg rolig og stille dit det er nødvendig for å fotografere.

Etter seremonien sitter jeg som regel på med brudeparet i deres bil og fotograferer reisen frem til middags- og festlokalet deres. Der dokumenterer jeg kvelden; med taler, opptredener, følelser som kommer til uttrykk, spesielle øyeblikk mellom familiemedlemmer og brudepar. Deretter er jeg med hele veien frem til den tradisjonelle brudevalsen og kakeskjæringen. Normalt er jeg med i 10 timer, og det trengs for å få med alle de viktige elementene en bryllupsdag består av.

6.  Hva er mest utfordrende? Vanskelig å være diskret? Hvor tett innpå brudeparet kommer du?

Å være diskré er naturligvis utrolig viktig for å kunne fotografere hele dagen uten å påvirke den. Jeg går alltid kledd i dress både ut av respekt for dagen, men også for ikke å skille meg ut, og for ikke å trekke oppmerksomhet mot meg selv. Jeg forsøker hele tiden å være så usynlig som mulig, og være et minst mulig forstyrrende element. Faktisk så opplever jeg at det å være usynlig ikke alltid handler om plassering, men mer om kroppsspråk og gange. Jeg kan stå bare et par meter unna folk og fotografere dem, uten at de enser det!

Det mest utfordrende er å hele tiden være ett hundre prosent fokusert på alt som foregår rundt deg. Jeg forsøker konstant å forutse hva som kommer til å skje, og samtidig være klar for det uventede til enhver tid. Jeg må bruke alle sansene, og de må konstant samarbeide optimalt. Det krever fokus, vilje, innsats, trening, erfaring, empati og god kondisjon.

7. Hva er fordelene ved dokumentariske bryllupsbilder?

Fordelen med dokumentariske bryllupsbilder over tradisjonelle bryllupsbilder er at de er basert på virkeligheten, ikke på et fiktivt, dirigert, arrangert, og posert utgangspunkt. På den måten bevarer de bryllupsdagen slik den faktisk var, ikke slik en tredjeperson evt. så for seg at den skulle være.

8. Mange som ønsker slike bilder av seg selv?

Ja, jeg merker en stor pågang av brudepar som er interessert i slike bryllupsbilder. Det blir mer og mer populært, og brudeparene forteller meg at de er veldig glade for at de valgte denne typen naturlig fotografering.  Jeg får også veldig mye god tilbakemeldig på at de er veldig fornøyde med meg som fotografen deres, og det er jeg kjempeglad for.

9. Er det dyrt?

Om det er dyrt er naturligvis en subjektiv vurdering utifra hvor mye en verdsetter slik fotografering av bryllupsdagen. Det er mange prioriteringer som skal gjøres i forbindelse med et bryllup, og mange kostnader, men bildene er faktisk noen av de få tingene en sitter igjen med etter at alt er over. I tillegg til et par ringer og en ektefelle forhåpentligvis.

Man må generelt regne med å betale fra rundt 25 000 kroner for heldagsfotografering. Mange vil nok stusse på denne prisen ved første øyekast, og tenke at dette er veldig mye penger for én dags arbeid. Men den prisen er ikke for én dags arbeid. Selve bryllupsdagen er kun den ene dagen folk flest ser fotografen i arbeid, de ser ikke resten. De ser bl.a. ikke arbeidsdagene i flere uker etterpå med redigering og bildebehandling.

Til syvende og sist handler det om hvor mye det betyr for brudeparet å ha gode fotografier som dokumenterer virkeligheten og som gjenskaper minner, og at disse er levert av en profesjonell og pålitelig fotograf. Heldigvis er det veldig mange brudepar som verdsetter dette, og jeg er kjempestolt av å ha dem som mine kunder!

10. Hva er inkludert i en fotopakke?

Jeg tilbyr forskjellige pakker, men den de fleste brudepar velger inneholder ti timer dokumentarisk fotografering, og DVD med bilder i høyeste oppløsning, som de kan bruke fritt. De kan dele bildene med foreldre, gjester og venner på f.eks Facebook, nettsider, og mail. De kan også bestille bilder i en fotobutikk eller på nettet, slik at de kan få bildene sine på papir fra hvor enn de måtte ønske.

Å ha bildene sine på DVD i full størrelse er ikke bare noe de sparer store ekstrakostnader i ettertid på, men det gir dem også en trygghetsfølelse å vite at de har alle bildene selv.

I tillegg er fargekorrigering av alle bildene inkludert. Det vil si at samtlige bilder blir nøysomt behandlet, og at de er helt klare for bruk når brudeparet mottar dem. Pakken inneholder også et privat kundeområde for brudeparet, familie og venner. Her kan de enkelt og sikkert titte igjennom alle bildene sine på nettet fra hvor enn de måtte befinne seg i verden.

Et planleggingsmøte før bryllupet er også inkludert. Dette er for å bli litt kjent med hverandre, og slik at brudeparet føler seg trygge på hvem det er som møter opp på den store dagen deres med kameraer. Jeg synes det er ordentlig koselig å bli kjent med alle brudeparene, og det er spennende å høre om dem, hvordan de møttes, og om bryllupsdagen deres!

11. Hva slags tilbakemeldinger har du fått?

Jeg har fått utrolig mye god tilbakemelding fra brudepar om at bildene jeg tok gjenskaper minner, og får dem til å føle på den samme stemningen som de hadde akkurat der og da bildet ble tatt. Det er jeg kjemepglad for. Det gjør at jobben min blir utrolig meningsfull, og det er virkelig en stor ære å få lov til å forevige en så spesiell dag for et brudepar. Et av de største komplimentene jeg har fått er at jeg er «overalt, men samtidig ingen steder» Det er akkurat det jeg forsøker å være.

12. Nok en bryllupsfototrend som kommer til å gå over?

Bryllupsfotojournalistikk er ekte og autentisk. Og virkeligheten går aldri av moten.

—

Her kommer noen smakebiter fra de seneste bryllupene jeg har fotografert!

Tusen takk for at dere følger med på bloggen min, og tusen takk for alle de hyggelige kommentarene, epostene og tilbakemeldingene dere gir meg på bildene mine og ting og tang som jeg skriver. Det er veldig koselig og jeg setter stor pris på det. Tusen takk.

Vi snakkes snart! God påske!

Da ville jeg ha visst akkurat hvilket bilde jeg skulle valgt. Det hadde vært uanstrengt enkelt. Iallefall etter at jeg for noen få dager siden fant ut akkurat hva dette tenkte bildet skulle ha avbildet. Jeg fant ut at et objekt, en gjenstand, en ting, en maskin, faktisk har egenskapen av å kunne egenhendig fjerne bremsene for kreativitet. Det er jo litt rart, for kreativiteten er jo netopp det som skiller oss mennesker fra maskiner. (Ja, det finnes andre forskjeller også, jeg vet det. Vi er ikke laget av metall, vi har som regel følelser, og vi snakker ikke med sånn rar robot-stemme. Og så spiser vi andre ting enn strøm.)

Men for at kreativiteten skal kunne flyte, den kreative yte, og heller nyte arbeidet enn syte og ikke bli lei og avbryte, så er det kjempeviktig at det tekniske ikke er et hinder som istedet for å underbygge istedet bare vil nedbryte. Og en slik maskin er ingen myte. (jepp, rim er gøy)

Jo, svaret på alt dette her heter Mac Pro. Den er ikke egentlig en maskin heller, den er et monsterbeist som tygger seg igjennom alt som står i dens digitale vei. Du kan servere den et 3retters binært måltid à la tallknusing, og den står klar med 16 fryktinngytende tenner av børstet anodisert aluminium som tygger over 2 milliarder ganger i sekundet. Hver.

Alt dette betyr i praksis at uansett hvor mye du jobber med, hvor stort prosjekt det er, hvor mange bilder du skal igjennom, f.eks 7000 per oppdrag, så håndterer den alt sammen med største selvfølge, sender meg bare et overlegent smil og spør «var det alt?» Det er fantastisk å ha en slik maskin, og er en verden av forskjell fra iMacen jeg brukte tidligere. Å vente 10sekunder på at hvert bilde skal rendre blir fort frustrerende. Iallefall hvis det er flere tusener av dem.

I tillegg gikk jeg til innkjøp av en kameraet til det nye beistet. Hvis man følger tankegangen om at like barn leker best, så var den et veldig passende valg, synes jeg. 30 tommer av skjønnhet og en arbeidsflate som minner mer om et lerret enn en skjerm. Apple Cinema Display 30 må være et av de aller beste kjøpene jeg noen gang har gjort og jeg er utrolig fornøyd. Jeg har så mye plass! Jeg kan se alt i full størrelse, ha to a4 sider åpne rett ved siden av hverandre og får mer overblikk over alt jeg driver med.

Ja, det koster. Mye. Men for meg har det vært en veldig god investering i bedriften min, og om det er noe som er viktig for en fotografbedrift så er det infrastruktur og utstyr som holder mål. Jeg er utrolig fornøyd og kan anbefale dette utstyre på det varmeste :)

Nå skal jeg servere beistet lunsj.